Kjetil Hana

2 og en halv måned siden vi forlot Stavanger, og vår nye hverdag begynner å bli en vane,- en god vane. Dagene går med til latskap, kveldene brukes til vindrikking, og innimellom slapper vi av. Har vært på fest, barna trygt plassert hos norske naboer! Festen var arrangert av noen foreldre på skolen, dansing, dansing og atter dansing. Norsk drikkekultur er ukjent her. Det drikkes ofte, men ikke helgefyll. Kanskje derfor det danses mer?

Men latskap, vin og fest er ikke hele sannheten,- vi gjør faktisk noe fornuftig også. Av frivillig arbeid har jeg selvfølgelig endt opp med å gjøre noe annet enn planlagt og tror det er av det gode. Har erstattet lesing for barn med oppdragelse av voksne. Fra spøk til alvor, det er faktisk nesten sant og selvfølgelig ingen problem for meg som er så ekstremt fornuftig. Jeg var på foreldremøte i Crèchen hvor jeg skulle jobbe. Alt foregikk på Xhosa, og det eneste jeg faktisk forstod var at jeg ble valgt inn i styret (Management Committee)! Det er spennende, og veldig lærerik. Håper å innføre store forandringer, men stanger hodet i harde vegger da styreren er analfabet og har dype lommer. Begynte i går med kvitteringsblokk for foreldreinnbetalinger, og påfølgende bankinnskudd hver fredag. Men først må bankkonto åpnes, og vi har 3. møte i banken på fredag og håper å komme i mål. Vi skal ha styremøte i morgen og deretter møte med de ansatte. ”Hvorfor ikke fortsette som før?”. Men det kan man ikke, da ingen har system på noe, og penger aldri kommer over bordet og budsjett er ukjent og planlegging fraværende. Og snart kommer prinsessen av Monaco tilbake for å se hvordan det går med barnehagen hun bygget for 3 år siden. Hun ville få sjokk om hun kom i dag, men det gjør hun heldigvis ikke.

I tillegg til systemrytteriet fortsetter jeg å ha aktiviteter med ungene en dag per uke, og ofte blir det oftere. Hvis noen noen gang har behov for å føle seg elsket, populær, viktig, velkommen- ja da er dette løsningen. Jeg møtes av 25 jublende barn som kaster seg rundt halsen på meg, klemmer og roper ”Hurra”. Jesper har vært med noen ganger og det er fascinerende å se ham blant bare sorte barn. De tar på ham og han ser på dem, og så leker de. Etter lesing, regler, tegning, maling, kappspringing eller trolldeig finner jeg frem litt frukt og kanskje litt kjeks og jubelen vil ingen ende ta. Jeg føler meg sinnsykt privilegert som får oppleve dette. Vil prøve å ta noen bilder, men ikke lett å dra frem digitalt speilreflekskamera midt i blikkskurlandskapet.