Kjetil Hana

Hjemmeside for Kjetil Hana

Kjetil Hana header image 4

Entries from oktober 28th, 2008

Charity work

oktober 28th, 2008 No Comments

I Masiphumelele (eller Site 5, som innbyggerne i denne township’en, noe mer nøkternt kaller det), er det sykehus, bibliotek, barneskole og high school, i tillegg til diverse barnehager. Jeg drar ned en gang i uken til barneskolen og underviser en 4. klasse i matte. Det er ikke slik at timen begynner et spesielt klokkeslett, de andre lærerne der sier at jeg kan komme og gå når jeg vil. Elevene er der stort sett når jeg kommer noe over åtte, reiser seg og sier unisont og med sterke klare røster: Good morning shettel, how are you? De er ca.45 i klassen, så for at timen skal bli bra ønsker jeg at læreren deres er der med meg. Hun heter Monique (se bildet) og virker flink, problemet er at de er så mange og det blir ofte til at hun sitter ved kateteret og tar inn oppgaver eller gjør noe papirarbeid, mens elevene er overlatt til seg selv. Hun går ikke rundt og hjelper elevene, det tror jeg ingen gjør der. Av og til er hun der med meg, men ofte er jeg alene i klasserommet. De snakker noe engelsk, men absolutt lettest når M. er der og kan oversette til Xhosa (”tungeklikk + åsa”). De er ikke verst i matte, og noen er superflinke. Andre sliter. Jeg merket meg en gutt som ga noen rare svar på gangestykker, og fikk vite at begge foreldrene er døde av Aids, selv har han HIV, kanskje sykdommen gjør skolearbeidet vanskelig… Dilemmaet mitt er da, skal jeg bruke tiden på ham, for å hjelpe ham med matten og andre fag, eller skal jeg hjelpe 45 stk. litt hver? Foreløpig er det klassen jeg underviser, øver ganging og brøk, de er som sagt ok, men er så utrolig viktig for dem at de fikser matten på dette stadiet, for å komme seg ut av Township-livet og inn i en form for utdanning. Jeg er der en gang i uken fra 8 til 10.15, men merker at de andre lærerne ønsker mer, mer, elevene også. Kanskje det blir en dag til etter jul, når Jesper begynner i barnehage. Elevene elsker at jeg går rundt og skryter av dem, klapper dem på skulderen og gir dem faglige tips. Får tydeligvis lite av det ellers. Hørte på forhånd at lærerne stort sett var ukvalifiserte, men Monique er kanskje et unntak, flink og sterk dame. Elevene får ikke bøker med seg hjem, forklaringen er at bøkene kan bli våte eller brenne opp. Når det regner, og det har det gjort i massevis denne vinteren/våren, drypper det ofte gjennom takene på skurene de bor i, videre er det vanvittig ofte branner, siden det brukes mye åpen ild til lys og matlaging, og de bor så tett så tett.

Utenom dette, har jeg en 13-åring som kommer hjem til meg en dag i uken, hjelper ham med matte og science, Abongile. Har blitt sponset til high school, men han sliter både faglig og sosialt. Han går på skole med flest fargede og hvite, selv er han svart. Dessverre er det ikke knirkefritt mellom svarte og fargede i dette landet, og Abongile er redd ”the coloureds”. Uff, komplekse greier, men begge arbeidene er absolutt givende og gir meg uvurderlig innsikt i samfunnet, ville ikke vært det foruten. Uten, ville oppholdet her vært mye mer ferieaktig.

Tags:

Litt mindre forvirret Anne Helen

oktober 11th, 2008 No Comments

 

 

Noen har fortalt meg at mitt innlegg om arbeid som gaar i staa i Townskippen var forvirrende, men hva venter dere av forvirrede folk?

Her kommer likevel et forsoek paa oppklaring: Som noen kanskje har faat med seg jobber jeg med forbedring av styringen av en pre- school. Jeg er valgt inn i styret, sammen med 8 foreldre. Problemmet  foer ferien var at lederen av Crechen ble rasende paa meg, da hun innsaa at jeg forstod at hun stikker av med en mengde penger. Hun er gammel, korrupt og SMART. Paa ettermiddag/kvelder og helgene leier hun ut lokale for en god slump penger, som aldri kommer andre enn henne tilgode. Dette samtidig som det ikke er penger til mat til ungene og de annsatte tjener et minimum (15 kr dagen). Jeg foreslo at pengene skulle inngaa i drift av Crechen. Hun skjelte meg ut paa aapen gate med klar beskjed om at jeg skulle passe mine egne saker, alt paa Xhosa! Saa reiste jeg paa ferie, og trodde egentlig ikke jeg kom til aa jobbe mer i Crechen. Men slik gikk det ikke, mandag hadde jeg aktiviteter med ungene og torsdag var det nytt styremote. Vi haaper aa faa henne sparket, da skal jeg feire!

Tags:

Pierre trommemann trollmann

oktober 10th, 2008 1 Comment

Tar timer hos en fantastisk musiker, Pierre Terblanche. Han er vel 45-50 år, svært hyggelig og har spilt med masse afrikanske musikere, og er derav en gullgruve for meg. Jeg øver på trommen Djembe, i Mali/Guinea-stil. Er ganske utfordrende teknisk, tre forskjellige slag/toner skal ut av geiteskinns-trommen, og jeg som er vant med å bare dundre løs! Han er super i djembe men spiller også en rekke andre instrumenter, og alle lager han selv. Har kjøpt tromme av ham, dyr (ca. 2800 norske, sikkert verdt 5000 hjemme), men så er det også den eneste djemben jeg trenger i livet. Vi to har også planer om å lage musikk sammen, han blir trolig med på filmmusikken til Trine Vollans neste prosjekt. Jeg er superfornøyd med å ha truffet fyren. Men sliter med vondt i hendene, djembe-spilling er en ganske brutal batalje. Legger ut opptak fra tromming snart. Lager ikke musikk for tiden, regner med å begynne igjen om noen ukers tid.

Tags:

siste om arbeidet i Masiphumelele

oktober 10th, 2008 No Comments

Jeg var i Crècen igjen i dag og hadde aktiviteter med ungene. Idunn var med. Etter 2 uker ferie var det veldig kjekt å treffe de igjen. Ungene er tilsvarende skjønne, som Winnie er korrupt. Grudde meg litt, etter konfrontasjonen vi hadde siste dagen før ferien, men Winnie smilte og latet som ingenting, det samme gjorde jeg. Torsdag 9.okt skal vi ha nytt styremøte. Regner med at vi alle trekker oss fra vervene, som igjen leder til Community meeting.

Her er noen glimt fra Masiphumelele, bilder jeg knipset med håp om at ingen så speilreflekskameraet!

Tags:

Addo Elephant park

oktober 10th, 2008 No Comments

Vi hadde en ukes bilferie nylig, første gang. Dro til en gedigen nasjonalpark (ikke så stor og beryktet som Kruger), Addo Elephant Park. Flotte greier, litt skeptisk til safari, men det var en deilig, stor ro over opplevelsen. Bodde i en hytte inne i selve nasjonalparken, og det første vi så fra terrassen som vendte mot en veldig ås var en diger majestet, slentrende ned til et vannhull for å gjørme seg inn ved hjelp av snabelen. Det var som om jeg aldri hadde sett elefant før, har jo det, på sirkus. Men dette var å oppleve dyret, ikke se det, totalt annerledes. Dagen etter stod det en flokk en meter fra jeepen vi tok en guidet tur med, vi så også bøffel (kalvbeint muskelstykke), en haug med villsvin (urkomisk trippende med en latterlig uelegant utstråling der de gikk ned på kne for å gresse), masse Kudu (antilope) og sebra. Det er 13 løver i hele Addo, og vi var heldige og fikk se to av dem liggende å gjespe. Men flotte skapninger var det, og stort for Jesper og Idunn, selv om jeg tror gleden mest var å se fram til å fortelle det til venner/familie, som selve opplevelsen. Barn er ikke så opptatte av se-opplevelser som voksne, vi glemmer nok ofte det. De vil ta, røre og gjøre.

Tags: