Kjetil Hana

I Masiphumelele (eller Site 5, som innbyggerne i denne township’en, noe mer nøkternt kaller det), er det sykehus, bibliotek, barneskole og high school, i tillegg til diverse barnehager. Jeg drar ned en gang i uken til barneskolen og underviser en 4. klasse i matte. Det er ikke slik at timen begynner et spesielt klokkeslett, de andre lærerne der sier at jeg kan komme og gå når jeg vil. Elevene er der stort sett når jeg kommer noe over åtte, reiser seg og sier unisont og med sterke klare røster: Good morning shettel, how are you? De er ca.45 i klassen, så for at timen skal bli bra ønsker jeg at læreren deres er der med meg. Hun heter Monique (se bildet) og virker flink, problemet er at de er så mange og det blir ofte til at hun sitter ved kateteret og tar inn oppgaver eller gjør noe papirarbeid, mens elevene er overlatt til seg selv. Hun går ikke rundt og hjelper elevene, det tror jeg ingen gjør der. Av og til er hun der med meg, men ofte er jeg alene i klasserommet. De snakker noe engelsk, men absolutt lettest når M. er der og kan oversette til Xhosa (”tungeklikk + åsa”). De er ikke verst i matte, og noen er superflinke. Andre sliter. Jeg merket meg en gutt som ga noen rare svar på gangestykker, og fikk vite at begge foreldrene er døde av Aids, selv har han HIV, kanskje sykdommen gjør skolearbeidet vanskelig… Dilemmaet mitt er da, skal jeg bruke tiden på ham, for å hjelpe ham med matten og andre fag, eller skal jeg hjelpe 45 stk. litt hver? Foreløpig er det klassen jeg underviser, øver ganging og brøk, de er som sagt ok, men er så utrolig viktig for dem at de fikser matten på dette stadiet, for å komme seg ut av Township-livet og inn i en form for utdanning. Jeg er der en gang i uken fra 8 til 10.15, men merker at de andre lærerne ønsker mer, mer, elevene også. Kanskje det blir en dag til etter jul, når Jesper begynner i barnehage. Elevene elsker at jeg går rundt og skryter av dem, klapper dem på skulderen og gir dem faglige tips. Får tydeligvis lite av det ellers. Hørte på forhånd at lærerne stort sett var ukvalifiserte, men Monique er kanskje et unntak, flink og sterk dame. Elevene får ikke bøker med seg hjem, forklaringen er at bøkene kan bli våte eller brenne opp. Når det regner, og det har det gjort i massevis denne vinteren/våren, drypper det ofte gjennom takene på skurene de bor i, videre er det vanvittig ofte branner, siden det brukes mye åpen ild til lys og matlaging, og de bor så tett så tett.

Utenom dette, har jeg en 13-åring som kommer hjem til meg en dag i uken, hjelper ham med matte og science, Abongile. Har blitt sponset til high school, men han sliter både faglig og sosialt. Han går på skole med flest fargede og hvite, selv er han svart. Dessverre er det ikke knirkefritt mellom svarte og fargede i dette landet, og Abongile er redd ”the coloureds”. Uff, komplekse greier, men begge arbeidene er absolutt givende og gir meg uvurderlig innsikt i samfunnet, ville ikke vært det foruten. Uten, ville oppholdet her vært mye mer ferieaktig.

Ingen kommentarer