Kjetil Hana

I går: Det var på tide å sette musikk på ørene og gå en tur, jeg hadde akkurat rundet inngangen til stien da jeg så et stakkars lite krek av en kalv, vaklende, knoklete desperat, den prøvde seg på gress men jeg kunne se at den var i ørske. Jeg hentet våre kjære naboer Billy og Tania, Jespers hjertevenn Taytum’s foreldre, Billy skal ordne alt selv, nekter å involvere andre, en trang visse menn har, så han gikk i gang med å gi melk fra flaske til kalven, som også drakk begjærlig etter hvert. Vi tenkte den kanskje kom fra Township’en Masiphumelele, rett borti her, for det vanker kyr der fra tid til annen. Med bundne for-og bakbein løftet vi den oppi den åpne bakkien (pickup’en) til Billy, jeg baki, passet på stakkaren. Inne i Masi ble vi kjørende rundt i en time på let etter noen som hadde kyr, som kanskje hadde mistet kalven, eller i hvert fall kunne la den få melk av en surrogatmor, flere stoppet og kikket på den hvite mannen med et levende kalveskjelett ved siden av seg, et par spurte ”how much?”. Et par unge menn hoppet kjekt oppi bakkien og sa de skulle geleide oss til noen som hadde kyr, men etter flere stopp på veien, og da det var klart at gutta bare ville henge rundt på bakkien, dro vi derfra, men hvor? Hvor finner vi kyr, vi må finne noen kyr ellers kan kalven dø baki her. Etter en stund fant vi fram til en gård borti ”hvite” Noordhoek, bonden sa han kunne ta seg av kalven til den var sterk, deretter gi den bort. Den var en ”bull” og ikke noe å ha på der i gården. På veien rundt i Masi hadde jeg funnet en feit kameleon, så mens vi snakket med bonden om den halvdøde kalven, som nå kom til å få rett stell og trolig overleve, krøyp kameleonen rundt på skuldrene og hodet mitt, jeg lurte på om det virket upassende, men svært lite her i landet er upassende, ganske deilig i grunn. Tidligere denne dagen skulle jeg på jobben med matteelevene i 4,klasse, men måtte gi det opp pga en politisjekk som stanset hele trafikken i flere timer. En skikkelig ”afrikansk” dag. I dag har det vært mer normalt.

Det er varmt og deilig, er oppe tidlig om morgenene, en kaffekopp, pjuu pjii en fugl i treet, må snart vekke ungene, Idunn har full kontroll på skolen nå, koser seg og jobber mer iherdig faglig her enn hjemme, Jesper er i barnehagen med et skeivt smil, ikke viktig for ham men greit nok, den varer fra 0815 til 1215, og jeg er i noen grad igang med charity work, men ikke helt gass på skolen ennå, har problemer med å finne elevene jeg hjalp med matte i fjor, klassene er omrokkert, noen fikk ikke rykke opp i 5. klasse, lærerne bytter klasser, og i det hele tatt lite oversiktlig, går seg nok til, man lærer seg å ikke sloss med tiden her, 13.-åringen Abongile er hjemme hos meg en gang i uken, jeg hjelper ham med skolearbeid, men helst vil han være på bondegård og kjøre traktor og vandre i bushen, slik han gjorde i juleferien. Musikkmaking er mer seriøst i gang, jeg har en stor jobb å gjøre frem mot tilblivelsen av en dokufilm om å gå på ski, strever litt med å finne fram til hva slags musikk, synes noen at marimba, shakers, afrotrommer og tommelpiano høres knall ut som lydspor til filmet skigåing? Jeg prøver å finne det ut, sammen med regissør Trine i Oslo. Den forrrige filmen vår “Søsken”, er forresten oversatt til engelsk, og visstnok klikkesalgbar fra Norsk Filminstitutt snart, hvilket gonger inn som første norske nyhet fra denne nettsiden.

Etter å ha vært her et halvt år, melder disse tankene seg: ——— —- —–

Ok, prøver noe annet, har lest en del bøker i det siste, spilt mye musikk, badet i bassenget, ja, mye bading. Skal vi se, hva annet, jo! he, he, når lillebror Sivert var her, spilte vi biljard på en pub borti her, fine greier, øl og alt. Kanskje det er varmen, selv om den ikke er plagsom, det at jeg ikke greier å servere mer oppsummerende bilder av hvordan livet er her. La meg i hvert fall si at jeg nyter oppholdet i langt fullere drag nå. Ting har satt seg, holder meg i form (jogg og bad), blir stadig en bedre musiker (spiller bl.a. på en slags hjemmescene hos en super musiker med publikum en gang i måneden), ikke særlig nervøs for kriminalitet lenger, bor her på ordentlig nå, ikke lenger bare på besøk. Sommerferien varer en uke til, så begynner Idunn på skolen, 4.kl, og Jesper i barnehagen samme sted. Vi voksne starter også opp igjen arbeidet i nærmeste ”skur-landsby”, Masiphumelele. Anne Helen begynner med pottery igjen, og jeg fortsetter musikkmaking med større intensitet. Har ordnet meg til rette i den ene halvdelen av dobbelgarasjen vår. Kjøpt to små marimbaer, bringer akkurat den hoppheten til musikken min jeg føler trengs. Trommingen med Pierre går sin gang, bare det at jeg nå har gått over til å spille basstrommer (tre størrelser, sylindriske store tønner med skinn), istedenfor djembe, hendene mine tålte ikke det, basstrommene spilles med tykke pinner, utrolig gøy, og utviklende.

Beklager, til dere som leser dette med et håp om å lære masse om Sør-Afrika, ser ut til at mitt velbefinnende i dette landet gjør at de objektive øynene sløres, jeg bare lever med, observerer ikke så mye, slentrer på afrikansk vis fra dag til dag, mens jeg merker at tiden henger med, tross alt, den dilter etter som en fornøyd hund. Allikevel får dere jo med dere viktige ting, som Anne Helens (jeg hjalp selvfølgelig til) supre arbeid med å bringe mat-esker rundt til en haug lykkelige familier i Masi, sponset av folk hjemme.