Kjetil Hana

Ja, tre maaneder igjen av dette aarsoppholdet og vi begynner aa tenke paa hjemreisen. Ikke fordi vi savner staute Noreg nevneverdig, men tiden gaar saa fort her at tre maaneder foeles rett rundt svingen. Folk her nede er herlige, de synes saa synd paa oss som skal hjem til Norge, og setter opp et medlidende uttrykk, “er det ingen mulighet for at dere kan bli her videre? stakkars dere, hjem til Europa, huff!” Men vi sier at vi faktisk gleder oss, blir fint aa reise hjem med en god foelelse av aa ha hatt et fantastisk aar, og det er faktisk ting vi ser frem til ved aa komme hjem. Men livet her, oj oj oj, det er fint syns vi. Idunn flyter paa en myk men kraftfull boelge, stortrives paa skolen, baade med fagene, vennene og laereren. Jesper fyker rundt med et lekende glis, som han har gjort siden vi kom her, og vi voksne har etablert oss med venner og hverdagssysler som uten unntak er inspirerende og opploeftende. Oooh, for en vekkelsestale, men her er noen stikkord som underbygger min lovprisning: – Vaeret er perfekt, en og annen regndag frisker opp, smaa og store briser gjoer hetedagene milde og temperaturen gjoer det mulig aa leve et uteliv fra morgen til kveld. – Folk har tid, eller folk tar seg tid, til aa strekke ut de fine opplevelsene, istedenfor det sedvanlig norske: “Nei, dette var svinaktig hyggelig men naa maa vi nok avslutte, kan ikke bare gaa rundt aa nyte livet hele dagen”. – Vi har nesten daglig muligheter til aa hjelpe folk til en bitte litt bedre hverdag, og kanskje til lysere fremtidsutsikter. Jeg sier ikke at vi sliter oss ut med veldedighetsarbeid, men vi har funnet en fin balanse mellom egendyrking og andrehjelp. – Begge vi voksne arbeider jevnlig med vaare ting, keramikk (hun)og musikk (han), og lykkes paa hver vaar kant med aa utvikle oss og laere av andre. – Ungene er allerede nevnt, og de er begge supre i engelsk naa, Jesper med en tykk Soer-Afrikansk-engelsk aksent (fra hans venn, Taytum), Idunn med en mer utstudert fin-engelsk (jentene i klassen har foreldre/slekt fra de fleste av verdens land). – Bassenget vaart mottar stadige tusenmetre fra oss voksne, og hvis jeg vil jogge tar jeg paa meg skoene og springer fra huset, og ned paa stien langs vaatmarksomraadet. Fjellturer er det flust av muligheter til, og baksering i boelgene paa et Bodyboards frisker oss ogsaa opp fysisk. – Det er paa sett og vis to verdener her, de hvite, pluss middelklassiske svarte og fargede, lever relativt like liv, materielt sett, som vi gjoer hjemme, mens township-livet er en helt annen greie. Disse to verdener, er heldigvis begge representerte i vaare liv her, pga frivillighetsarbeidet i Masiphumelele, og pga vennskap som strekker seg inn i begge.

Alle disse momentene, og selvfoelgelig en rekke andre, gjoer at vi nyter oppholdet i fullere og fullere drag, ja, huff, fikk meg til aa tenke paa vin og denslags. Jada vi drikker mye vin og denslags, saa og si hver dag, men fylles sjelden helt opp av det. Hva savner vi? Aa kunne gaa og sykle rundt omkring uten aa maatte ha med bilen overalt. Vi er vant med aa komme oss rundt med kroppskraft, og all bilingen her gjoer oss litt forkvaklede i rygg og sinn. Og saa blir det jo stort aa treffe dere, venner og familie igjen. Hvorfor denne oppsummering, som om vi skal hjem i morgen? vet ikke, bare ble saann.

I går: Det var på tide å sette musikk på ørene og gå en tur, jeg hadde akkurat rundet inngangen til stien da jeg så et stakkars lite krek av en kalv, vaklende, knoklete desperat, den prøvde seg på gress men jeg kunne se at den var i ørske. Jeg hentet våre kjære naboer Billy og Tania, Jespers hjertevenn Taytum’s foreldre, Billy skal ordne alt selv, nekter å involvere andre, en trang visse menn har, så han gikk i gang med å gi melk fra flaske til kalven, som også drakk begjærlig etter hvert. Vi tenkte den kanskje kom fra Township’en Masiphumelele, rett borti her, for det vanker kyr der fra tid til annen. Med bundne for-og bakbein løftet vi den oppi den åpne bakkien (pickup’en) til Billy, jeg baki, passet på stakkaren. Inne i Masi ble vi kjørende rundt i en time på let etter noen som hadde kyr, som kanskje hadde mistet kalven, eller i hvert fall kunne la den få melk av en surrogatmor, flere stoppet og kikket på den hvite mannen med et levende kalveskjelett ved siden av seg, et par spurte ”how much?”. Et par unge menn hoppet kjekt oppi bakkien og sa de skulle geleide oss til noen som hadde kyr, men etter flere stopp på veien, og da det var klart at gutta bare ville henge rundt på bakkien, dro vi derfra, men hvor? Hvor finner vi kyr, vi må finne noen kyr ellers kan kalven dø baki her. Etter en stund fant vi fram til en gård borti ”hvite” Noordhoek, bonden sa han kunne ta seg av kalven til den var sterk, deretter gi den bort. Den var en ”bull” og ikke noe å ha på der i gården. På veien rundt i Masi hadde jeg funnet en feit kameleon, så mens vi snakket med bonden om den halvdøde kalven, som nå kom til å få rett stell og trolig overleve, krøyp kameleonen rundt på skuldrene og hodet mitt, jeg lurte på om det virket upassende, men svært lite her i landet er upassende, ganske deilig i grunn. Tidligere denne dagen skulle jeg på jobben med matteelevene i 4,klasse, men måtte gi det opp pga en politisjekk som stanset hele trafikken i flere timer. En skikkelig ”afrikansk” dag. I dag har det vært mer normalt.

Det er varmt og deilig, er oppe tidlig om morgenene, en kaffekopp, pjuu pjii en fugl i treet, må snart vekke ungene, Idunn har full kontroll på skolen nå, koser seg og jobber mer iherdig faglig her enn hjemme, Jesper er i barnehagen med et skeivt smil, ikke viktig for ham men greit nok, den varer fra 0815 til 1215, og jeg er i noen grad igang med charity work, men ikke helt gass på skolen ennå, har problemer med å finne elevene jeg hjalp med matte i fjor, klassene er omrokkert, noen fikk ikke rykke opp i 5. klasse, lærerne bytter klasser, og i det hele tatt lite oversiktlig, går seg nok til, man lærer seg å ikke sloss med tiden her, 13.-åringen Abongile er hjemme hos meg en gang i uken, jeg hjelper ham med skolearbeid, men helst vil han være på bondegård og kjøre traktor og vandre i bushen, slik han gjorde i juleferien. Musikkmaking er mer seriøst i gang, jeg har en stor jobb å gjøre frem mot tilblivelsen av en dokufilm om å gå på ski, strever litt med å finne fram til hva slags musikk, synes noen at marimba, shakers, afrotrommer og tommelpiano høres knall ut som lydspor til filmet skigåing? Jeg prøver å finne det ut, sammen med regissør Trine i Oslo. Den forrrige filmen vår “Søsken”, er forresten oversatt til engelsk, og visstnok klikkesalgbar fra Norsk Filminstitutt snart, hvilket gonger inn som første norske nyhet fra denne nettsiden.