De siste ukene intense paa alle maater, vennskap forsterkes, gleding og gruing vokser i hver sin retning, musikalske samarbeid naar gledelige hoeyder, og kulmineringer av ymse slag inntrer. Men sveveriene holdes i sjakk av praktiske ting som maa ordnes naa to uker foer hjemtur. Vi hadde nylig en heidundrende fest her i naboens hage. Satte opp svaert telt, bygde scene, musikalske innslag fra fem og utover til tolv ett, jeg fikk med meg flere av omraadets beste musikere til baade innoevde ting og fri impro. Det ble superknall baade for oss og alle gjester og unger. Anne Helen har gjort seg sterkt bemerket med allslags lageting som skolen har faat inn masse penger fra, gjennom school fundraisers. Vi har en del stoff liggende som planlegges aa legges ut her, blant annet bilder, og jeg er som vanlig treig med aa legge ut musikk, men hvis dere er interesserte saa kikk innom her, ogsaa etter hjemreisen, lover flotte ting! Det er liksom litt feil aa bruke masse tid paa datajobb, naar det er saa mye ta inn fra livet her foer vi drar.
Strandtur med Siyakhula play school
12. mai, 2009 av
Svar
Heldigvis har ikke alt dreid seg om administrasjon, registreringssystemer og budsjettarbeid. Jeg har gode minner fra noen veldig kjekke utflukter med ungene, hvor strandtur med 35 unger og 4 lærere er et av høydepunktene. Det var riktig nok med blandede føleleser jeg kuttet ideen om sikkerhetsbelte, og kjørte av gårde med 18 unger (!) og en Big Mama i bilen. For noen av ungene var det deres første strandtur, vanskelig å forstå når de bor 5 km fra sjøen i et land med sommer 8 måneder i året. Noen satt paralysert langt oppe på land og stirret på bølgene, andre var i vannet før jeg rakk å reagere. Ungene var i 100, for meg en dag i ellevilt kaos. Mest latter, litt drama når jeg måtte til lege med en gutt med astma. Godt å oppleve at sykestuen i Masiphumelele fungerte, og alt vel med gutten.
Siyakhula Play school
7. mai, 2009 av
Svar
Av Anne Helen:
Her kommer litt om livet i barnehagen jeg har jobbet med siden jul. Tausheten frem til nå skyldes heldigvis ikke fortvilelse, for denne barnehagen har bare gitt meg positive opplevelser. Lederen har hjertet på rett plass, og er dyktig så det holder. Det er en fryd å samarbeide med henne, alle systemer vi har innført blir fulgt opp, alle kvitteringer blir bokført, management committeen har regelmessige møter, – med møtereferat. Selvfølgeligheter i velregulerte Norge, her noe man lærer å sette pris på.
Som et resultat av at ting fungerer så godt, jobber vi nå med store fremtidsplaner for barnehagen. Målet er en velfungerende barnehage med kvalifisert personell i et hus med uteområde. Målet er januar 2011. 3 damer fra Masiphumelele har allerede startet førskoleutdanning, hvor 2 av dem vil være ferdig utdannet nest år.
Utfordringene per i dag er imidlertid å ha penger til god, næringsrik mat til ungene, og et håp om lønn til de ansatte. De har foreløpig jobbet gratis, motivert ut fra ønske om å gi barna et trygt sted å være, og et håp om lønn der fremme. Jeg er så imponert over disse damene, og selv noen hundrelapper i mnd. hjelper så mye. Det gledelige er at takket være noen snille mennesker i kalde Norge, ser det ut som lønn er en realitet fra neste måned. Fadderskap gjør slik en stor forskjell for 28 barn, deres familier og 4 lærerer (og meg!). Dersom flere lar seg inspirere er behovet for flere fadderskap stort.
Dagens barnehage (skuret med åpen dør), hvor ca.20 kvadrat huser 28 barn og 4 ansatte. Måltidene tilberedes på kjøkkenet til naboen (inn til venstre i bilde).
hei hvor det gaar!
27. mars, 2009 av
Svar
Ja, tre maaneder igjen av dette aarsoppholdet og vi begynner aa tenke paa hjemreisen. Ikke fordi vi savner staute Noreg nevneverdig, men tiden gaar saa fort her at tre maaneder foeles rett rundt svingen. Folk her nede er herlige, de synes saa synd paa oss som skal hjem til Norge, og setter opp et medlidende uttrykk, “er det ingen mulighet for at dere kan bli her videre? stakkars dere, hjem til Europa, huff!” Men vi sier at vi faktisk gleder oss, blir fint aa reise hjem med en god foelelse av aa ha hatt et fantastisk aar, og det er faktisk ting vi ser frem til ved aa komme hjem. Men livet her, oj oj oj, det er fint syns vi. Idunn flyter paa en myk men kraftfull boelge, stortrives paa skolen, baade med fagene, vennene og laereren. Jesper fyker rundt med et lekende glis, som han har gjort siden vi kom her, og vi voksne har etablert oss med venner og hverdagssysler som uten unntak er inspirerende og opploeftende. Oooh, for en vekkelsestale, men her er noen stikkord som underbygger min lovprisning: – Vaeret er perfekt, en og annen regndag frisker opp, smaa og store briser gjoer hetedagene milde og temperaturen gjoer det mulig aa leve et uteliv fra morgen til kveld. – Folk har tid, eller folk tar seg tid, til aa strekke ut de fine opplevelsene, istedenfor det sedvanlig norske: “Nei, dette var svinaktig hyggelig men naa maa vi nok avslutte, kan ikke bare gaa rundt aa nyte livet hele dagen”. – Vi har nesten daglig muligheter til aa hjelpe folk til en bitte litt bedre hverdag, og kanskje til lysere fremtidsutsikter. Jeg sier ikke at vi sliter oss ut med veldedighetsarbeid, men vi har funnet en fin balanse mellom egendyrking og andrehjelp. – Begge vi voksne arbeider jevnlig med vaare ting, keramikk (hun)og musikk (han), og lykkes paa hver vaar kant med aa utvikle oss og laere av andre. – Ungene er allerede nevnt, og de er begge supre i engelsk naa, Jesper med en tykk Soer-Afrikansk-engelsk aksent (fra hans venn, Taytum), Idunn med en mer utstudert fin-engelsk (jentene i klassen har foreldre/slekt fra de fleste av verdens land). – Bassenget vaart mottar stadige tusenmetre fra oss voksne, og hvis jeg vil jogge tar jeg paa meg skoene og springer fra huset, og ned paa stien langs vaatmarksomraadet. Fjellturer er det flust av muligheter til, og baksering i boelgene paa et Bodyboards frisker oss ogsaa opp fysisk. – Det er paa sett og vis to verdener her, de hvite, pluss middelklassiske svarte og fargede, lever relativt like liv, materielt sett, som vi gjoer hjemme, mens township-livet er en helt annen greie. Disse to verdener, er heldigvis begge representerte i vaare liv her, pga frivillighetsarbeidet i Masiphumelele, og pga vennskap som strekker seg inn i begge.
Alle disse momentene, og selvfoelgelig en rekke andre, gjoer at vi nyter oppholdet i fullere og fullere drag, ja, huff, fikk meg til aa tenke paa vin og denslags. Jada vi drikker mye vin og denslags, saa og si hver dag, men fylles sjelden helt opp av det. Hva savner vi? Aa kunne gaa og sykle rundt omkring uten aa maatte ha med bilen overalt. Vi er vant med aa komme oss rundt med kroppskraft, og all bilingen her gjoer oss litt forkvaklede i rygg og sinn. Og saa blir det jo stort aa treffe dere, venner og familie igjen. Hvorfor denne oppsummering, som om vi skal hjem i morgen? vet ikke, bare ble saann.